Av Jorunn Østberg
Et område som amerikanske forskere på nytt har begynt å ”grave i”, er bakterielommer inne i kjevebenet, cavitation eller NICO, Neuralgia-Inducing Cavitational Ostenecrosis, en smertefull utgave av denne lidelsen. Fenomenet er ikke synlig ved vanlig røntgen.
Smerter er heller ikke nødvendig, men bakterieaktiviteten avgir giftige avfallstoffer som kan ha virkninger også i resten av kroppen. Kanskje vi her skal lete etter grunnene til varig sykdom, at amalgamsaneringen ofte ikke er nok for å gjøre oss friske ?
For få år siden dukket et gammelt tema frem blant ledende leger og tannleger i USA: The Focal Theory, teorien om at betennelser kan spre seg fra munnhulen og til et hvilket som helst område av kroppen, hvor skaden oppstår. Det er gjerne et svakt punkt eller organ som blir rammet og skaden rammer den som har et dårlig immunforsvar. Allerede i 1920årene startet et stort forskningsarbeide av Den amerikanske tannlegeforeningen, under ledelse av dr. Weston Price, for å undersøke om det var sammenheng mellom betennelser i rotfylte tenner og degenerative sykdommer. Hjertelidelse, migrene, ALS, MS, nyresykdom, øresus, synsskader, leddgikt, kreft og en rekke andre lidelser kan være slike sykdommer, som stadig fører til redusert helse og ofte er umulig å helbrede. Pasientene ble i overveldene grad friske etter å bli befridd for de betente tennene.
Denne forskningen er endelig kommet frem i dagen etter 70 år bortgjemt i et arkiv. I mellomtiden har forekomsten av livsstilssykdommer eksplodert. Nye undersøkelser har til fulle bekreftet funnene fra den gang. Det viser seg at alle rotfylte tenner inneholder bakterier, selv etter perfekt arbeide fra tannlegens side. Bakteriene oppstår i munnhulen. De ufarlige streptokokkene endres til aggressive utgaver med stort skadepotensiale, og de kan trenge inn i andre deler av kroppen via små rifter eller direkte gjennom tannsubstansen. De innelukkede bakteriene muterer for å kunne leve i et ikke-surstofftilført vev, de blir anaerobe baketerier som avgir svært giftige avfallstoffer. Professor Boyd Haley påpeker at de er langt giftigere en botulisme. Dersom immunforsvaret er godt, vil det bli puss og smerter i det betente området. Slike arbeider kroppen for å kvitte seg med problemet. Men for den som har nedsatt immunforsvar, kan betennelsene i en tann, eller inne i selve kjevebenet, utvikle de skadelige toksinene som spres til kroppen på samme måte som cancer metastaser, uten å gi lokale symptomer.
Ved trekking av tenner har det vist seg å være nødvendig å fjerne hinnen som omslutter rotspissen og borre bort ca 1 mm av kjevebenet samtidig. Hvis den infiserte hinnen blir liggende når hullet etter tanntrekkingen leges, er det stor sannsynlighet for at de anaerobe bakteriene oppstår, til skade for hele kroppen.
Cavitation er betegnelsen på hulrom som dannes inne i kjeven. Der kan tannlegen finne lommer av dødt ben, det kan se ut som blodig sagflis, brun pasta, svampaktig ben, forstøvet knokkel og lignende. Myelin (fettkapselen) rundt evt. nerveceller er borte. I så fall kan symptomene på nervesmerter i ansiktet gi diagnosen trigemenal neuralgi. Men det er ikke nødvendigvis noe varsel via smerte om at denne forgiftningen pågår. En rekke forskjellige kroppslige plager av ukjent årsak kan komme fra denne kilden. Det er svært vanskelig å stille diagnosen, selv nå som fagmiljøene begynner å interessere seg for fenomenet. Røntgenbilder er sjelden til noen hjelp. Høy senkning kan være et uttrykk for cavitation. Blodprøver som viser lav forekomst av ionisert kalsium i forhold til fosfor, som skal være i forholdet 2,5:1, er en annen indikasjon. I en del tilfeller vil det være ømme og myke områder i kjeven som kan tyde på at noe er galt. En operasjon avdekke det døde vevet, at det har oppstått en cavitation. Et nytt apparat er utviklet i USA, Cavitat, som bruker lydbølger for å dannet et 3D bilde.
Varmeregistrerende utstyr har også vært brukt. Elektrisk resonnansmåling via meridiansystemet (Prognos) er i bruk her i landet. Det er svært treffsikkert, ifølge de leger og tannleger som har erfaring på området, men fordrer en fagperson som har tilstrekkelig erfaring og kunnskap. Operasjon er eneste farbare vei for å stanse utviklingen av denne type betennelse og kan være av stor betydning for pasienter med ellers uhelbredelige sykdommer. Forskning viser til ca 70% varig helbredelse.
Kan hende mange av de problemene amalgampasienter opplever ikke er en direkte følge av kvikksølvforgiftning, men snarere et samspill mellom svekket immunforsvar p.g.a. forgiftningen og forurensningen fra skjulte ”cavitations”.
Denne artikkelen er basert på opplysninger i bøkene Susan Stockton: Beyond Amalgam, George E. Meinig: Root Canal Cover-up og Morton Walker: Elements of Danger
Del 2
CAVITATION = kavitasjon = hulromdannelse.
Temaet er behandlet under en konferanse i Florida i april. Boyd Haley har utviklet en test for å kartlegge av bakterieinnholdet i lommen mellom tannkjøtt og tann, og har påvist gliotoxin. Soppen Aspergillus avgir dette giftstoffet, som hemmer dannelse av blodårer. Det kan muligens forklare hvorfor hulrommene har så vanskelig for å gro som de skal.
Infisert vev, i døde tennens pulpa (kjerne) eller rester av hinnen som omslutter en rot og blir liggende igjen ved tanntrekking, kan utvikle kavitasjon. Bakteriene er opprinnelig streptokokker av type mutans, som volder karies. Når de blir innesluttet i lommer i kjeven og inne i de rotfylte eller skadede tennene, blir de endret for å kunne leve i et surstoffritt miljø, til Streptococus fecalis. Inne i hver tann er en ca 5 km lang mikroskopisk kanal hvor disse bakteriene trives og virker i all stillhet. Avfallsstoffene siver ut også gjennom tannemaljen, som ikke er hermetisk tett. Selve hulrommet i kjeven kan bli dannet i kroppens forsøk på å isolere problemet, men fra disse lommene blir giftstoffene absorbert i vevet og derfra transportert rundt i kroppen. De rotfylte tennene er avskåret fra tidligere blodtilførsel og lommene i kjevebenet har typisk dårlig blodtilførsel. Derfor er det også nytteløst å behandle denne type bakterieangrep med antibiotika. Det fordrer transport via blodårer til det infiserte området. Ikke bakteriene direkte, men avfallsstoffene fra dem, er uhyre giftige for oss. Ikke en gang langvarig koking eller behandling under høyt trykk kan desinfiserte disse tennene. Konsentrert formalin må til, og slik behandling er umulig så lenge tannen er på plass i munnen.
Da oppdagelsen kom i 1920-årene, var de mest kjente forskerne i USA engasjert i forsøkene. De gikk bl.a. ut på å sprøyte inn uttrekk fra infiserte tenner i et stort antall forsøksdyr. Resultatet var oppsiktsvekkende: Dyrene fikk tilsvarende sykdommer som pasientene med disse tennene led av, og de døde etter kort tid. Uten unntak. Ekstrakter fra friske tenner ga ikke skader om de ble injisert. Offentligheten fikk bare i begrenset omfang kunnskap om forskningen som dukket opp igjen fra biblioteket i Price-Pottenger Nutrition Foundation i 1993. Direktøren der, en av de mest kjente tannlegene i USA, Endodontist G.E. Meinig , har satt sin ære inn på å få denne saken frem i lyset. Dr. Hal Huggins er en av pådriverne i USA. Hans forsøk bekrefter de 70 år gamle funnene. ADA, den amerrikanske tannlegeforeningen, gjør som den har gjort i amalgamsaken: beskylder tannleger som behandler slike fokale infeksjoner for å utøve ”uetisk virksomhet”. Hvis de var interessert i å fremme folkehelsen, ville de naturligvis ha brukt andre undersøkelsesmetoder, for å verifisere eller avvise problemstillingen.
Fokalteorien er godtatt når det gjelder hjertelidelser: All tannbehandling av hjertesyke skal ledsages av antibiotika, for å hindre at betennelser fra munnhulen via blodstrømmen skal gi skadelige virkninger. Det gjenstår å få aksept for at all forurensning i munnhulen kan føre til sykdom i andre deler av kroppen. Er det logikken som svikter ?
Sammenlikningen har vært gjort mellom det å la døde vevsrester etter tannbehandling bli liggende igjen, og at morkaken ikke kommer ut etter en fødsel. Det siste er dødelig for den fødende. Hvor stor skade som oppstår etter ufullstendig tanntrekning, er individuelt. Immunforsvaret viser seg ved evnen til å danne puss. Altså er det de betennelsene som ikke gir seg utslag i smerter og hevelse, som kan føre til de største skadene.
Ved henvendelse til Fylkestannlegen i Hedmark, fikk jeg ass. fylkestannlege Eivind Ofteland i tale. Han mener det kan være et slikt problem som til tider feilaktig blir tilskrevet virkninger av amalgam. Men han er enig i at det høyst sannsynlig er et samspill mellom disse faktorene. Tannlege Rolf Tharaldsen (Norsk Ukeblad nr 21-00) viser til at høy senkning kan være en indikasjon på denne type betennelse og at når den fjernes, kan også alvorlige sykdommer andre steder i kroppen bli hellbredet. Biopat Carl-Erik Farnes på Hamar viser til at kronikere og pasienter med diffuse plager burde undersøke om kavitasjon er den direkte årsaken til deres plager.
Det er vanskelig å finne noen med kjennskap til kavitasjon ved Odontologisk fakultet UiOslo. Ved Institutt for klinisk odontologi svarte Markus Haapasalo at dette etter hans forståelse var problemer som bare ”alternativbehandlere og den såkalte biologiske medisinen” var opptatt av. Han kjente ikke til at det fantes godtatt forskning, men mottok den forrige artikkelen og relevante adresser på Internet, som er å finne bakerst i T&H. Jeg venter fortsatt på kommentarer.
Professor Lars Roar Gjerdet, tidligere leder av Bivirkningsgruppen, forklarer at en såkalt ”oppklaring”, betennelse ved rotspissen, kan fjernes ved rotspissamputasjon. (Kavitasjon kan være en forverring av denne tilstanden. ) Ved legebesøk er det viktig å få tatt blodprøver som kan avdekke betennelsestilstander i kroppen. CRP er nyttig. Men han kjente ikke til kavitasjon mer enn av omtale. Bivirkningsgruppens leder, Lars Bjørkman, viser til utstrakt forskning i Sverige i 60-årene. Men senere har saken også der blitt lagt til side. Han kjenner altså til problemet, men mener diagnostiseringen må skje via godtatte prøver, som vi ikke har. Røntgen er utilstrekkelig for en vanlig tannlege. Siden tannlegene er ansvarlig for sykdomstilstander i munnhulen, er det betenkelig at deres kunnskap om denne alvorlige lidelsen ikke er god nok og at myndighetene, med de odontologiske fakultetene i spissen, ikke har fulgt opp utspillet som er kommet fra USA.
Et fåtall pasienter fikk tannbevarende behandling for 70 år siden, så risikoen for å bli forgiftet er adskillig større i våre dager. Siden den gang har millioner av mennesker også fått giftige tannfyllinger og annen form for forurensning fra vaksiner, maten og omgivelsene.
Amalgam kan forårsake dypereliggende skader; ikke bare i fordøyelsen og immunforsvaret (enzymer m. SH-forbindelser er spesielt utsatt). På cellenivået er det registrert genskader p.g.a. kvikksølv. Synergivirkningene av de gifitge avfallstoffene fra kavitasjoner og kvikksølv kjenner vi ikke. Moderne medisinsk forskning er svært opptatt av gener, men det gjenstår å se når jakten blir rettet mot årsakene til genskader disse forskerne finner.